Jeg ønsker ALLE Mammaer en God Morsdag, ønsker samtidig å dele ett av mine aller flotteste øyeblikk sammen med min Mor.
Inspirasjon for Mammaer til å ikke alltid være sterkest.
Tiden leger alle sår.
Jeg jobbet med å overhale en helikoptermotor en vinterdag i 2001 da sjefen plutselig ropte på meg. «Kevin, det er telefon til deg.» Det går både kaldt og varmt gjennom kroppen, jeg vet akkurat hvem det er og hvorfor han ringer.
Jeg løfter blikket opp på veggen, og der ser jeg en stor klokke som viser 0704. Jeg tar opp røret, det er Far. «Din kjære bror sluttet å puste for 3-4 minutter siden, han har reist videre, jeg er lei for det.»
Jeg tar første fly fra Sola til Vigra.
Vi parkerer bilen og jeg ser Mamma inne i huset gjennom kjøkkenvinduet på vei for å møte meg. Jeg løper henne i møte og legger merke til at hun har grått mye, hun er helt rød i øynene. Vi omfavner hverandre i yttergangen. Jeg blir stående og holde rundt henne. Jeg kjenner og hører at hun gråter, det har jeg aldri før opplevd. «Det gikk ikke», sier hun. «Ja, jeg er lei for det,» svarer jeg, og jeg konsentrerer meg om å kjenne hennes smerte.
Å miste sitt barn må være det aller verste tenker jeg.
Jeg kjenner Mors tårer trille nedover halsen min. Jeg husker ikke hvor lenge vi stod i yttergangen. Tid forsvant, for tiden hadde plutselig ingen betydning. Jeg skjønte der og da at alt vi faktisk har i livet, er dette øyeblikket, her og nå. Akkurat dette, ja og kun dette ene øyeblikket. Det finnes verken noe mer eller mindre enn akkurat dette øyeblikket.
Tankene strømmet på og jeg husket mange av de gangene Mor hadde trøstet meg, i denne yttergangen. Mor var hjemme sammen med oss, og om hun hørte meg gråte så kom hun springende imot meg. Vi pleide å møtes akkurat her i yttergangen.
Da jeg gikk på trynet i akebakken som 4 åring og helt til jeg gikk i 3-4 klasse. Jeg husker godt i første klasse, da jeg fikk så stor fart på huskestativet at jeg mistet grepet, og beina ble hengende fast i bildekket på huskestativet. Hodet dunket flere ganger i bakken og blodet rant. (Det var ikke EU sand på den tiden)…
Jeg husker godt da bølla Stig kastet meg av tjukkasen i gymmen, med hodet først. Mors trøst i yttergangen var akkurat der og da det beste av alt.
Tankene strømmet på, «nå er det min tur å være sterk», tenker jeg. Og da kommer det fra meg: «Alt blir bra»! Jeg klemmer hardt, med en sikkerhet og styrke som til og med overrasker meg selv. Jeg kjenner Mor smile, og i bakgrunnen hører jeg far sette på Sigvart Dagslands nydelige låt: Det er makt i de foldede hender.
Akkurat der og da var det et av de vanskeligste øyeblikk i mitt liv. I dag, 20 år etter, er dette ett av de vakreste øyeblikk i løpet av mitt 46 år lange liv sammen med min Mor. Ett magisk øyeblikk som jeg er veldig takknemlig for den dag i dag.
Det øyeblikket da Mor ikke trengte å være sterk. Det øyeblikket da jeg gikk fra være Gutt til å bli Mann.
Julen 2015 kom jeg inn i yttergangen med mors 4 barnebarn. De ropte «Hei Farmor», klemte henne, lo og tullet i yttergangen. Jeg smilte lurt og sa, «alt ble bra:-)»
Daniel på 6 år for ut i akebakken utenfor huset. Han gikk skikkelig på trynet, og jeg hører han komme gråtende mot døren. Jeg løper han i møte, og vi står igjen i denne yttergangen.
Jeg trøster han og klemmer ham. «Alt skal bli bra Daniel, alt skal bli bra, for tiden leger alle sår.» Og slik fortsetter livet, det stopper aldri opp.
God Morsdag kvinner, og tusen takk for at dere risikerte livet deres for oss.
Ingen er som dere. Og ingen av oss hadde vært her uten dere.
I takknemlighet, Kevin.