Juleroen har senket seg i mitt barndomshjem på Valderøy, og jeg kjenner på en sterk takknemlighet over å få feire jul med flokken min i år. Jeg ser bort på far som nå drar på årene. Han har blitt 76 år og jeg tenker tilbake på minner fra tidligere julefeiringer akkurat her.
Jeg minnes hvor mye jeg savnet far da jeg var liten, de årene han ikke var her.
Far var sjømann og var 2 måneder ute og en måned hjemme da jeg var liten. Han var flere ganger på jobb ved juletider enn han var hjemme gjennom min oppvekst.
Det er på akkurat slike dager vi savner våre kjære aller mest.
Jeg ser bort på han og sier "tusen takk". Han ser rart på meg idet han løfter blikket opp fra barnebarna og sier forundret "Hva mener du?"
"Tusen takk for at du har vært en så god forsørger pappa", sier jeg. Smilet kommer sterkt. "Jeg kan ikke huske en eneste jul, hvor vi har manglet noe, pappa. Vi har alltid fått fine gaver og god mat, vi har hatt alt. Tusen takk for at du var på sjøen og forsørget oss, jeg vet ikke om jeg noen gang har takket deg skikkelig for det?"
Jeg ser far blir rørt, han tenker og sier "tusen takk, det betyr mye for meg."
Jeg sender en ekstra tanke til dere som er på jobb i kveld, for å forsørge de dere elsker. Å elske er nettopp å ofre sine egne behov for de vi elsker, vi gjør alt for de vi elsker. Ungene våre vil ikke forstå verdien i det før senere. En dag, når de blir voksne og får sine egne barn, ser de hvor viktig det var, og at det absolutt ikke bare er enkelt. Da vil de være takknemlige.
I takknemlighet, god jul. Kevin.
Takk for det du delte. Det rørte meg sterkt. Jeg kjenner på min egen takknemlighet til min mor og min stefar som virkelig strakk seg langt for å dekke meg og mine søskens behov.