Jeg er på vei til Bergen etter noen heftige dager på Jessheim med klienter.
Jeg er mer enn halvveis gjennom dagen, og med forsinkelser røk pausen. Når kveldsflyet skal rekkes og klienter har kjørt i 2,5 timer en vei for å møte meg, da er det bare å gi gass.
Når jeg da opplever en klient som kommer inn med en termos full av den nydligste suppen og et urhvetebrød med ekte smør på, da føles det som julaften og nyttår på samme tiden.
Når vi fokuserer på å gi, aner vi aldri hvor vi får det tilbake fra. Alt jeg vet, er at det kommer tilbake en dag, og gjerne fra en ukjent.
Jeg var så heldig å lære dette av min elskede mor. Når jeg var liten elsket jeg pannekaker, og jeg var så heldig å ha mor hjemme og far var i Nordsjøen.
Jeg husker når jeg kjente lukten av pannekaker på vei hjem fra skolen. Da sprang jeg som en tulling inn og jublet.
Mor hadde fornuft nok til å ikke gi meg pannekaker hver dag, selv om det var det jeg ønsket.
"Ja men mammma da, kan jeg ikke få pannekake i dag da?"
Neste dag kom, "mamma mamma, er det pannekaker i dag da?" "Nei det er fiskekaker. "Ååååååå men jeg vil ha pannekaker."
Etter noen dager med dette så mor strengt på meg og sa;
"Du kan ikke få alt fordi du vil ha det Kevin. Livet er ikke slik. Vi må sette pris på det vi får, og vi kan ønske oss. Desto mer vi fortjener å få, til mer får vi."
Mor var på forening en kveld og far satt foran TV'en og oppvasken stod.
Jeg hev meg rundt og tok hele oppvasken. Mor kom hjem til strøkent kjøkken, jeg tipper jeg var ca 9 år.
Mor var uvanlig glad den morgenen, og gjett hva jeg kjente på vei hjem fra skolen? Pannekakelukten!
Jeg sprang inn, og jeg hadde lært et av livets viktigste prinsipper.
Velkommen til webinar i kveld kl. 2130
www.kevinfroystad.no/
Lev Sterkt, og aldri, aldri gi opp. Kevin