God Jul kjære venn.
Jeg ønsker å sende deg en julehilsen, og jeg håper virkelig du får en strålende jul med dine.
Jeg føler en sterk takknemlighet til dere alle. 2021 som så ut til å bli et meget utfordrende år for min del, ble et meget bra år takket være dere.
Jeg har vært så heldig å få leve av å formidle den innsikten, forståelsen og kunnskapen som endret mitt liv. Dette har gitt meg mulighet til å få lære mer av alle dere jeg prater med, og ikke minst tiden jeg har fått med mine læremestere dette året.
Jeg tror at kunsten med livet er å være åpen for læring og åpen for endring. Utfordringen vår er at livsendringer kommer, de kommer om vi vil eller ikke og ikke alltid slik vi ønsker de.
Jeg fikk en julehilsen i dag. «God Jul, jeg håper alle dine ønsker blir til virkelighet, det fortjener du». Jeg svarte at livet gir oss nok ikke det vi ønsker, mer det vi trenger. Kunsten er å finne en positiv mening med alt som skjer oss.
Jeg er overbevist om at hvis vi har den innstillingen så vil vi se og oppleve at livet skjer for oss, i stedet for å oppleve og tro at livet skjer mot oss. Livet kan være en magisk opplevelse, selv om det også innebærer smerter.
Noe av den aller sterkeste smerten du står i nå, kan bli til noe av det vakreste senere i livet. Derfor er kunsten å ha tillit til livet, ha tillit til at alt skjer for en grunn.
Denne uken hadde jeg flere samtaler med noen som har mistet en i sitt liv som de elsker. Høytider gir en forsterking av savn fra de vi elsker som ikke er med oss lenger.
Jeg ønsker derfor å dele en historie med deg som passer godt inn i høytiden for deg som sliter med savn nå.
Tiden leger alle sår.
Jeg jobbet med å overhale en helikoptermotor en vinterdag i 2001 da sjefen plutselig ropte på meg. «Kevin, det er telefon til deg.» Det går både kaldt og varmt gjennom kroppen, jeg vet akkurat hvem det er og hvorfor han ringer.
Jeg løfter blikket opp på veggen, og der ser jeg en stor klokke som viser 0704. Jeg tar opp røret, det er Far. «Din kjære bror sluttet å puste for 3-4 minutter siden, han har reist videre, jeg er lei for det.»
Jeg tar første fly fra Sola til Vigra.
Vi parkerer bilen og jeg ser Mamma inne i huset gjennom kjøkkenvinduet på vei for å møte meg. Jeg løper henne i møte og legger merke til at hun har grått mye, hun er helt rød i øynene. Vi omfavner hverandre i yttergangen. Jeg blir stående og holde rundt henne. Jeg kjenner og hører at hun gråter. «Det gikk ikke», sier hun. «Ja, jeg er lei for det,» svarer jeg, og jeg konsentrerer meg om å kjenne hennes smerte.
Å miste sitt barn må være det aller verste tenker jeg.
Jeg kjenner Mors tårer trille nedover halsen min. Jeg husker ikke hvor lenge vi stod i yttergangen. Tid forsvant, for tiden hadde plutselig ingen betydning. Jeg skjønte der og da at alt vi faktisk har i livet, er dette øyeblikket, her og nå. Akkurat dette, ja og kun dette ene øyeblikket. Det finnes verken noe mer eller mindre enn akkurat dette øyeblikket.
Tankene strømmet på og jeg husket mange av de gangene Mor hadde trøstet meg, i denne yttergangen. Mor var hjemme sammen med oss, og om hun hørte meg gråte så kom hun springende imot meg. Vi pleide å møtes akkurat her i yttergangen.
Da jeg gikk på trynet i akebakken som 4 åring og helt til jeg gikk i 3-4 klasse. Jeg husker godt i første klasse, da jeg fikk så stor fart på huskestativet at jeg mistet grepet, og beina ble hengende fast i bildekket på huskestativet. Hodet dunket flere ganger i bakken og blodet rant. (Det var ikke EU sand på den tiden)…
Jeg husker godt da bølla Stig kastet meg av tjukkasen i gymmen, med hodet først. Mors trøst i yttergangen var akkurat der og da det beste av alt.
Tankene strømmet på, «nå er det min tur å være sterk», tenker jeg. Og da kommer det fra meg: «Alt blir bra»! Jeg klemmer hardt, med en sikkerhet og styrke som til og med overrasker meg selv. Jeg kjenner Mor smile, og i bakgrunnen hører jeg far sette på Sigvart Dagslands nydelige låt: Det er makt i de foldede hender.
Akkurat der og da var det et av de vanskeligste øyeblikk i mitt liv. I dag, 20 år etter, er dette ett av de vakreste øyeblikk i løpet av mitt 47 år lange liv sammen med min Mor. Ett magisk øyeblikk som jeg er veldig takknemlig for den dag i dag.
Det øyeblikket da Mor ikke trengte å være sterk. Det øyeblikket da jeg gikk fra være Gutt til å bli Mann.
Julen 2015 14år senere, kom jeg inn i yttergangen med mors 4 barnebarn. De ropte «Hei Farmor», klemte henne, lo og tullet i yttergangen. Jeg smilte lurt så henne i øynene og sa, «alt ble bra:-)»
Daniel på 6 år for ut i akebakken utenfor huset. Han gikk skikkelig på trynet, og jeg hører han komme gråtende mot døren. Jeg løper han i møte, og vi står igjen i denne yttergangen.
Jeg trøster han og klemmer ham. «Alt bli bra Daniel, alt blir bra.»
Slik fortsetter livet, det stopper aldri opp. Livet beveger seg aldri bakover. Det fortsetter fremover om vi vil eller ikke. Noen reiser og andre kommer. Noen har vi med oss lenge og andre en kort tid. Alle relasjoner er på lånt tid uansett, vi kom inn alene og vi reiser videre alene.
Vi mister ikke de vi elsker, de har blitt en del av oss og er en del av oss. Derfor er de fortsatt med oss. Lukk øynene og ta frem de gode minnene, ikke bare husk de, men kjenn de, føl de i hjerte. De mister vi aldri, vi kan når som helst hente de frem. Føl på takknemligheten for minnene, og kjenn på takknemligheten for tiden dere fikk sammen.
I Kjærlighet. Kevin