Det finnes en egen type smerte etter et samlivsbrudd. For det handler ikke bare om savnet etter personen, sorgen over det som gikk tapt eller frykten for hvordan livet skal bli videre. For mange handler det også om å bli sittende og vente på en forklaring. På en avklaring. På at den andre skal fortelle deg hva som egentlig skjedde, hvorfor det ble slik, når følelsene forandret seg, eller hva som egentlig foregikk bak det du selv fikk se.
Mange blir gående lenge i denne ventingen. De håper på den ene samtalen som skal gjøre ting forståelige. Kanskje de håper på en melding, en telefon eller et møte der den andre endelig skal være helt ærlig. Kanskje de ønsker å høre at det ikke var deres feil, at det de opplevde faktisk skjedde, eller at den andre forstår hvor mye smerte de har påført. Noen håper også at eksen en dag skal angre og innse hva de har mistet.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor vi ønsker oss dette. Når et menneske du har delt livet ditt med plutselig forsvinner ut av det, kan det føles nesten umulig å bare akseptere at historien endret seg uten at du fikk være med på å forstå når og hvorfor. Hvis du trodde dere hadde en fremtid sammen, og den andre plutselig sa at de ikke vil mer, kan det oppleves som om noen har revet bort gulvet under deg. Du prøver å finne ut hvordan du gikk fra å være en del av et «vi» til å stå alene.
Da er det naturlig å begynne å lete etter forklaringer. Hva overså jeg? Var det tegn jeg ikke så? Burde jeg ha forstått at noe var galt? Var det noe jeg gjorde? Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Når begynte han egentlig å trekke seg unna? Når sluttet hun å se på meg på samme måte? Var det noen andre inne i bildet? Hvor lenge har dette pågått?
Problemet er at denne letingen etter svar ikke alltid gir den roen vi håper på. Noen ganger får vi en forklaring som hjelper. Andre ganger får vi bare deler av sannheten. Kanskje den andre selv ikke helt klarer å forklare hva som skjedde. Kanskje forklaringen endrer seg underveis. Kanskje du opplever at du får et svar, men sitter igjen med enda flere spørsmål enn før.
Og noen ganger får du rett og slett aldri den avklaringen du ønsker deg.
Det er kanskje noe av det vanskeligste å akseptere. Vi liker å tenke at alle historier trenger en avslutning, og at avslutningen gjerne skal komme gjennom en samtale der begge får sagt det de trenger å si. Men virkeligheten er ikke alltid slik. Et samlivsbrudd kan skje på en måte som etterlater deg med spørsmål den andre personen ikke vil, eller ikke klarer, å svare på.
Det kan kjennes urettferdig. Du kan tenke at det minste du fortjener, er en ordentlig forklaring. Og kanskje har du også rett i det. Kanskje du faktisk fortjente mer ærlighet, mer respekt eller en bedre avslutning enn du fikk. Men selv om det er sant, hjelper det ikke nødvendigvis å vente på at den andre skal gi deg det du skulle ønske de ga deg.
For her ligger det en fare som det kan være nyttig å være bevisst på. Så lenge du venter på at den andre skal forstå, forklare, beklage eller angre, blir en del av livet ditt fortsatt knyttet til det de gjør eller ikke gjør. Du kan være kommet langt på mange områder, men følelsesmessig stå på samme sted fordi du fortsatt håper at én bestemt samtale skal gi deg det siste du trenger for å kunne slippe taket.
Kanskje du kjenner igjen det å sjekke telefonen. Kanskje du leser gamle meldinger eller går gjennom samtaler i hodet. Kanskje du tenker at du bare må få vite hva som egentlig foregikk. Kanskje du tenker at når du først får den forklaringen, da skal du klare å legge det bak deg. Men hva om den forklaringen aldri kommer?
Da står du i fare for å la fremtiden din være avhengig av noe du ikke kan kontrollere.
Det betyr ikke at du skal slutte å stille spørsmål. Det betyr heller ikke at du skal fortelle deg selv at du ikke burde bry deg om det som skjedde. En god og ærlig samtale kan være verdifull. Det kan være viktig å få satt ord på det man har opplevd, og noen ganger kan en forklaring gi en form for ro. Men det er en forskjell på å ønske en avklaring og å gjøre avklaringen til en forutsetning for å kunne gå videre.
Det er kanskje den forskjellen som blir viktig etter hvert.
For du kan komme til et punkt hvor du må spørre deg selv: Hva vet jeg allerede?
Kanskje du vet at dere ikke hadde det godt. Kanskje du vet at tilliten ble brutt. Kanskje du vet at du prøvde å få forholdet til å fungere. Kanskje du vet at du over lang tid ble mer usikker, sliten eller ulykkelig. Kanskje du vet at den andre tok et valg som gjorde at forholdet ikke lenger kunne fortsette slik det hadde gjort.
Det er ikke sikkert at du trenger alle detaljene rundt hvorfor for å vite at det som skjedde, var virkelig.
For noen mennesker blir behovet for en avklaring egentlig et behov for bekreftelse. De ønsker ikke nødvendigvis ny informasjon. De ønsker at den andre skal bekrefte det de allerede kjenner på. «Ja, du hadde rett.» «Ja, jeg behandlet deg dårlig.» «Ja, jeg forstår at dette såret deg.» «Ja, du betydde noe for meg.» «Ja, jeg angrer.»
Det hadde vært godt å høre. Det kan jeg forstå.
Men det er heller ikke sikkert at du får det.
Noen mennesker har veldig vanskelig for å møte konsekvensene av sine egne valg. Noen forsvarer seg når de blir konfrontert. Noen legger ansvaret over på den andre. Andre går videre uten å se tilbake. Det kan være smertefullt, men det er også en del av det du kanskje må begynne å forholde deg til: Du kan ikke bestemme hvordan et annet menneske skal bearbeide det som har skjedd.
Du kan heller ikke få noen til å forstå det de ikke ønsker å forstå.
Derfor kan det etter hvert bli nødvendig å finne en annen vei til ro.
Det betyr ikke at du skal tilgi alt. Det betyr ikke at du skal synes at det som skjedde var greit. Det betyr ikke at du skal slutte å mene at du ble behandlet dårlig. Og det betyr heller ikke at du skal late som om du ikke bryr deg.
Det betyr bare at du gradvis kan begynne å hente tilbake noe av makten du kanskje har gitt til den andre.
For mens du venter på svar, står livet litt stille. Det er ikke alltid synlig utenfra. Du kan være på jobb, møte venner, trene og gjøre det du skal. Men på innsiden kan du fortsatt være i den samme samtalen med eksen om og om igjen. Du prøver å forstå, rekonstruere og finne mening. Du går gjennom fortiden for å få kontroll over noe som allerede har skjedd.
En del av veien videre kan derfor handle om å akseptere at historien kanskje aldri blir komplett.
Du kan kanskje aldri få vite nøyaktig når følelsene endret seg. Du får kanskje aldri vite alt som ble sagt eller gjort. Du får kanskje aldri den oppriktige beklagelsen du håpet på. Kanskje du aldri får svaret på hvorfor noen kunne snu så raskt når du selv fortsatt sto midt i alt.
Men du kan likevel begynne å leve videre.
Det er kanskje nettopp dette som gjør closure til noe annet enn vi ofte forestiller oss. Closure trenger ikke være følelsen av at alt endelig henger sammen og at du har fått svar på alle spørsmålene. Kanskje det noen ganger handler mer om å akseptere at du ikke kommer til å få alle svarene, og likevel velge å gå videre.
Det kan ta tid.
Og noen ganger vil du tro at du har sluppet taket, før en ny tanke dukker opp og drar deg tilbake. Du kan få en dårlig dag og kjenne at du igjen trenger å forstå. Du kan høre en sang, se et sted eller møte noen som vekker minnene. Det betyr ikke at du er tilbake til start. Det betyr bare at det fortsatt finnes noe i deg som trenger tid.
Men kanskje du kan øve deg på å stille andre spørsmål enn du gjorde før.
I stedet for å spørre «Hvorfor gjorde han dette mot meg?» kan du kanskje begynne å spørre «Hva trenger jeg nå?» I stedet for «Når kommer hun til å forstå hva hun gjorde?» kan spørsmålet være «Hva vil jeg gjøre med livet mitt videre?» Og i stedet for å bruke all energien på å prøve å forstå den andre, kan du gradvis bruke mer av den på å forstå deg selv.
Hva lærte jeg av dette? Hva trenger jeg i en relasjon? Hva vil jeg aldri mer godta? Hvor gikk grensene mine? Hvilke ting overkjørte jeg i meg selv fordi jeg ønsket at forholdet skulle fungere? Hva ønsker jeg at et nytt kapittel skal inneholde?
Det er ikke nødvendigvis enkelt å flytte oppmerksomheten fra den andre og tilbake til deg selv. Men det er ofte der du finner det du faktisk kan gjøre noe med.
For kanskje kommer det aldri en dag hvor den andre personen setter seg ned og sier akkurat det du trenger å høre.
Kanskje du aldri får den perfekte avslutningen.
Men det betyr ikke at du må bli stående i døren og vente.
Du kan begynne å akseptere at det som skjedde, faktisk skjedde. Du kan erkjenne at det gjorde vondt. Du kan være sint over det du ble utsatt for. Du kan sørge over det du mistet. Og samtidig kan du begynne å bygge et liv som ikke lenger er avhengig av at den andre skal gi deg fred.
Det er en forskjell på å få fred og å velge fred.
Den første ligger i hendene på andre mennesker. Den andre begynner hos deg.
Kanskje avslutningen du har ventet på ikke kommer i form av en samtale. Kanskje den kommer mye mer stille, over tid, når du oppdager at du ikke lenger trenger å sjekke telefonen.
Når du ikke lenger analyserer den siste meldingen.
Når du slutter å lure på hva den andre gjør.
Når du plutselig merker at du har gått en hel dag uten å tenke på hvorfor det ble slik.
Og kanskje en dag kommer du til å se tilbake og forstå at du ikke trengte alle svarene for å komme videre.
Du trengte bare å stole mer på det du allerede visste.
Du trengte å slutte å vente på at den andre skulle gi deg tilbake livet ditt.
Og du trengte å begynne å ta det tilbake selv.
Det betyr ikke at historien ikke betydde noe. Det betyr bare at den ikke skal få skrive resten av historien din.
Så hvis du fortsatt venter på en avklaring akkurat nå, kan det være verdt å spørre deg selv:
Hvor lenge skal jeg vente på at en annen person skal gi meg noe jeg kanskje aldri får?
Og hva kunne begynt å skje i livet mitt dersom jeg sluttet å vente?
Kanskje du ikke får den avklaringen du hadde håpet på.
Men kanskje du etter hvert kan gi deg selv noe annet.
En retning.
En ro.
En ny tillit til deg selv.
Og en visshet om at du kan gå videre, selv om du aldri fikk alle svarene.
Lev Sterkt