Det finnes forhold som gjør oss slitne lenge før de gjør oss ulykkelige.
Ikke fordi kjærligheten mangler, men fordi vi over tid mister oss selv.
Vi slutter å stole på følelsene våre. Vi begynner å tvile på det vi ser. Vi bruker enorme mengder energi på å forstå et menneske som kanskje ikke ønsker å forstå seg selv.
Og plutselig har det gått fem år.
Fem år med håp. Fem år med forklaringer. Fem år med å tro at denne gangen blir det annerledes.
Jeg fikk nylig en melding fra en kvinne som fortalte om et forhold hun hadde stått i gjennom mange år som nå er over.
Et forhold preget av uro.
Han hadde barn fra tidligere forhold. Ekskonen var aldri fysisk til stede, men hun var likevel en del av husholdningen, en del av dynamikken. En del av hverdagen.
Kvinnen i forholdet kjempet for å finne sin plass. Kjempet for å bli inkludert. Men opplevde aldri at det ble plass til henne.
Hun ble værende gjennom både utroskap og tillitsbrudd.
Svik gjør noe med oss.
“Var det jeg som overreagerte?”
“Var det jeg som ikke var forståelsesfull nok?”
“Kunne jeg gjort noe annerledes?”
Dette er spørsmål mange stiller seg, - selv når sviket er åpenbart.
For kjærlighet gjør noe merkelig med oss.
Vi ønsker å forstå. Vi ønsker å tilgi. Vi ønsker å tro.
Selv når virkeligheten forteller oss noe annet.
I denne historien var det ikke bare svik.
Det var også alkohol.
Alkoholen var alltid til stede.
To eller tre øl hver kveld.
Meldinger sendt i sinne.
Skyld som ble lagt over på andre.
En virkelighet som stadig ble omskrevet.
Og for denne kvinnen traff det ekstra hardt.
Hun hadde vokst opp med en far som var alkoholiker.
Hun visste hvordan lukten av alkohol kunne fylle et hus.
Hvordan stemningen endrer seg.
Hvordan man lærer å lese humør.
Hvordan man blir ekspert på å tilpasse seg.
Mange som vokser opp i uforutsigbarhet blir utrolig sterke, men de blir også flinke til å tåle mer enn de burde. De lærer at kjærlighet handler om å holde ut.
At man må forstå. At man må hjelpe. At man må bli.
Og noen ganger blir nettopp disse menneskene værende altfor lenge.
Ikke fordi de er svake, men fordi de er lojale. Fordi de ser det gode i andre. Fordi de vet hvordan det er å ha det vondt.
Så de kjemper. De støtter. De bortforklarer. De håper.
Og plutselig våkner de en dag og kjenner på en bitterhet de ikke kjenner igjen.
Fordi de ser hvor mye av seg selv de har gitt bort.
Kvinnen som skrev til meg sa:
"Jeg føler ikke på tapet av han. Jeg føler på urettferdigheten. På at jeg har brukt fem år av livet mitt på noe som aldri ble det jeg håpet."
Det tror jeg mange kjenner seg igjen i.
For sorg handler ikke alltid om å miste et menneske.
Noen ganger handler sorg om å miste tid. Om å miste drømmer. Om å miste troen på at kjærlighet skal være enkelt.
Det finnes ingen snarvei gjennom den sorgen.
Men det finnes en vei.
Den starter ofte med å slutte å spørre:
"Hvorfor gjorde han dette mot meg?"
Og heller spørre:
"Hvorfor ble jeg værende så lenge?"
Ikke for å legge skyld på seg selv.
Men for å forstå seg selv.
For når vi forstår hvorfor vi tolererer det vi tolererer, kan vi begynne å gjøre andre valg.
Da blir ikke disse årene bortkastet, de blir læring.
Da blir de begynnelsen på noe nytt.
Mange spør meg:
Hvor lenge varer sorgen?
Jeg skulle ønske jeg kunne gi et enkelt svar.
Men jeg tror ikke sorg har en tidsfrist.
Den varer til vi slutter å kjempe mot det som har skjedd.
Til vi aksepterer.
Til vi klarer å se oss selv med mildere øyne.
Til vi slutter å tenke:
"Jeg kastet bort fem år."
Og begynner å tenke:
"Jeg gjorde så godt jeg kunne med den kunnskapen og styrken jeg hadde da."
For det er sant.
Du ble ikke værende fordi du var dum. Du ble værende fordi du hadde håp.
Og håp er en vakker egenskap.
Men kjærlighet trenger mer enn håp.
Den trenger trygghet, respekt, ansvar og ærlighet.
Og den skal aldri kreve at du ofrer deg selv for å redde et annet menneske.
Hvis du kjenner deg igjen i denne historien, vil jeg at du skal vite én ting:
Du er ikke ødelagt fordi du ble værende. Du er heller ikke mislykket fordi du går.
Det er ikke slutten på historien din. La dette være begynnelsen på et liv hvor du ikke lenger må kjempe for å bli valgt.
Hvor kjærlighet ikke handler om å tåle, men om å blomstre.
Kanskje det er akkurat nå reisen din begynner.
Velkommen til onsdagens Lev Sterkt webinar. Du melder deg på her, det er helt gratis:
https://webinar.kevinfroystad.no/levsterktsamlivsbrudd/
Lev Sterkt, og aldri, aldri gi opp.
Kevin