Noen kjærlighetshistorier slutter med et smell. Andre slutter med stillhet. Med spørsmål. Med halve svar, og med en sorg som er vanskelig å forklare til andre.
For hva er det egentlig du sørger over?
Er det personen? Eller er det fremtiden du så for deg?
Kanskje du sørger over begge deler.
Over personen som var varm, nær og levende i perioder. Og over livet dere aldri fikk.
Det er en spesiell sorg.
For du mistet ikke bare det som var, du mistet det som kunne blitt.
Tid. Reise. Våkne ved siden av hverandre når håret var blitt grått.
Dere skulle bli gamle sammen.
I stedet ble du stående igjen med en kjærlighet som aldri helt fikk lande.
Noen mennesker bærer så mye smerte at de blir redde for nærheten de lengter etter.
De flykter inn i aktivitet, inn i nye relasjoner, inn i forklaringer (og bortforklaringer).
Noen ganger inn i selvbedrag. Ikke fordi de er onde, men fordi de er i krig med seg selv.
Og den krigen kan ingen andre vinne for dem.
Ikke du. Ikke kjærligheten. Ikke innsikten.
Likevel prøver noen av oss.
Vi blir terapeuter i stedet for kjærester.
Vi analyserer. Forstår og tilgir.
Holder håpet levende litt for lenge. Vi bærer både vår egen smerte og den andres. Fordi vi tror kjærlighet handler om å holde ut.
Men kjærlighet er ikke å redde. Kjærlighet er å møtes. Og hvis den andre ikke kan møte seg selv, blir det umulig å møte deg.
Det er en sorg å erkjenne, men det er også begynnelsen på frihet. For da kan du slutte å spørre:
«Hvorfor ble det slik?»
Og begynne å spørre:
«Hvorfor ble jeg så lenge i noe som gjorde meg utrygg?»
Ikke for å kritisere deg selv. Men for å forstå deg selv. Kanskje er det nettopp det denne sorgen vil lære deg.
At du er modig.
At du elsker dypt.
At du er lojal.
At du tåler mye.
Men også at kjærlighet ikke skal være et prosjekt. At du ikke trenger å bære to menneskers utvikling. At du fortjener noen som møter deg med samme åpenhet som du møter verden med.
Og så kommer dagen du kjenner på tomhet. Savn og stillhet. Kanskje også litt lettelse. Og kanskje du blir redd.
Det er lett å tenke… hva er igjen?
Svaret er:
Du.
Du er igjen.
Mennesket som bygget opp livet sitt før.
Du som elsker livet. Du som elsker å lære. Du som fortsatt kan bli forelsket.
Ikke nødvendigvis i et nytt menneske med en gang, men i livet.
I små øyeblikk, og i nye sider av deg selv.
Dette er ikke slutten på kjærlighetshistorien din.
Kanskje er det slutten på historien om å vente på at noen andre skal bli klar, og begynnelsen på historien om å velge deg selv.
Det er ikke det samme som å gi opp kjærligheten. Det er å gi kjærligheten et nytt hjem, - i deg.
Hvis du trenger litt støtte på veien din, er du velkommen til å bli med på vårt gratis Lev Sterkt - webinar, onsdag kl. 20.
Du kan melde deg på her: https://webinar.kevinfroystad.no/levsterktsamlivsbrudd/
Lev Sterkt, - og aldri, aldri gi opp.
Kevin